Fra gjøglere til moderne cirkus

Af Turid Beth Hansen

Presse sekretær i Circus Merano

Norway

 

 

Del 1 af 3

I 1797  fikk Drammen og Norge besøk av "gjøglere" for første gang. Linedanseren og multikunstneren James Price (av mange regnet som cirkuskunstens far) og hans kollega Campioni leide Bragernes Fattigskole og ga artistoppvisning der. Leiesummen var 23 riksdaler.

Senere ga de forestillinger i Larvik og i Arendal. Dette er det første registrerte møte nordmenn har hatt med cirkusunderholdning.

En strøm av "gjøglere" og "berider-selskaper" skal ha besøkt Norge på slutten av 1700-tallet. Det gikk en slags fast reiserute fra Sør-Europa til Sentral-Europa via Norden til Russland. De store markedene i St. Petersburg hadde en nærmest magnetisk tiltrekningskraft på datidens artister. Den vanligste ruten gikk fra København til Gøteborg, Stockholm og Helsingfors over til Russland.

Noen av gjøglerne tok avstikkere til Norge, til Oslo, Drammen, enkelte er observert så langt nord som Trondheim. Artisttruppene besto for det meste av store familier som utførte kunststykkene selv. Det hendte at fattige og barnerike foreldre satte et eller flere av sine barn til oppfostring hos artistfamiliene, da var i hvert fall barnet garantert en utdannelse.

Romantikk og myter

Artistfamiliene reiste hele året. Om sommeren holdt de forestillinger utendørs, om vinteren leide de en skole eller et forsamlingslokale. Dette var forløperen for det vi i dag kaller moderne cirkus. De dyktigste artistfamiliene ble berømte over hele Skandinavia og noen av etterkommerne deres henrykker sitt publikum den dag i dag. Mange av dem ble myteomspunnet, som vakre, svenske Elvira Madigan (hennes besteforeldre var for øvrig fra Bergen). Hun danset på line, rømte hjemmefra med sin greve og løytnant Sparre – som dessverre var gift fra før – og gikk i døden sammen med ham sommeren 1889. (Han skjøt først henne, dernest seg selv).

Det er dessverre vanskelig å finne detaljerte og helt korrekte beskrivelser av gamle dagers cirkus, artistfamilier eller gjøgler-trupper. De færreste brukte penger på avisannonser, i stedet brukte de plakater, eller laget fargerike opptog gjennom gatene på de stedene de besøkte. Ekspertene regner imidlertid med at det første norske cirkus skal ha vært drevet av Gunerius Halvorsen, født i Piberviken (Oslo). Han turnerte som akrobat i Danmark og Sverige, og drev sitt "Cirkus Halvorsen" fra 1865 til ca. 1885. Etter ham er det et norsk tomrom fram til 1904. Da starter Karl Norbeck eget cirkus.

Første Norske cirkus.

Verdens sterkeste mann

starter cirkus i Norge

Karl Norbeck (1867 – 1939) var sønn av en gårdbruker fra Ullensaker, ikke langt fra Jessheim. Faren var litt av en kraftkar, og sønnen lignet ham. I 1880-årene dro han til Amerika, jobbet som sjømann, smed, farmer, bryggearbeider og politimann. Han ble medlem av en bryteklubb, og dermed var det gjort!

Den unge Norbeck deltok i brytekamper, og viste seg å være uslåelig. Avisene begynte å skrive om ham, noen omtalte ham som svenske, noe han mislikte sterkt. Etter at han ikke hadde flere å beseire "over there" vendte han tilbake til gamlelandet. Han opptrådte på lokaler over hele landet, i cirkus og på brytestevner. Sterke menn fra hele Europa ble hentet til Norge for å måle krefter med ham, uten hell. Han hadde skaffet seg et godt levebrød. Datidens aviser beskriver et brytestevne på Bygdøy, der Norbeck skulle måle krefter med en danske ved navn Ewertsen. 10 000 mennesker møtte opp for å se, deriblant notabiliteter som Edvard Grieg, Christian Krogh, Henrik Ibsen og Fridtjof Nansen.

Men Norbeck er ikke bare interessert i å tjene penger på sine muskler. Han blir en varm talsmann for fysisk fostring, holder foredrag og oppvisninger for offiserer, lærere og foreldre. Etter nok en tur til Amerika der han slår de championer som har dukket opp siden hans første besøk, vender han nok en gang hjem. Han skriver boken "Hvordan skal jeg bli sterk", der han gir gode regler for et alminnelig sunt liv, og beskriver hvordan unge menn skal forbedre sin styrke og kondisjon. Av boka går det fram at Nordbeck er imot tobakk og alkohol.

Cirkus Norbeck

Vinteren 1901 dukker Karl Nordbeck opp i manesjen hos svenske Cirkus Lindberg, som gjestespiller i Oslo. Han lærer seg å svinge pisken for å fremføre hester, han ønsker nemlig å gjøre noe annet enn å drive med brytekamper.

Våren 1904 blir drømmen virkelighet. Han leier et cirkus av en svenske det har gått dårlig med, og reiser rundt i Sør-Norge med sitt ensemble. Året etter, i 1905, har han skaffet seg nytt telt, gode artister, og inviterer til Cirkus Norbecks urpremiere i Arendal. I mer enn 25 år reiser han land og strand rundt, helt opp til Tromsø, med et cirkus som hans konkurrenter må innrømme holder et godt kvalitetsnivå.

Karl Norbeck bobler av gode ideer. Han tar initiativet til "Damenes Aften" i cirkus, en idé som kopieres av hans konkurrenter, det blir flere av dem etter hvert. "Enhver Herre har Ret til at medtage 1 Dame, og 2 Damer gaar paa en Billett til alle siddende Pladse", heter det i annonsene.

I slutten av juni 1914 opplever Norbeck alle cirkusdirektørers mareritt: Teltet hans blåser ned i et forrykende uvær under en forestilling i Trondheim. Det tar to dager å utbedre skadene før turneen kan fortsette.

Karl Norbeck trekker seg mens leken er god. Han beslutter at sesongen 1929 skal være hans siste. I 1930 hadde han hatt en mindre turné ute, med navnet Cirkus Norge. Dette ble drevet av hans mangeårige forretningsfører, Alfred Nielsen. Året etter overtar Nielsen "butikken", og annonserer urpremiere i Horten. Her dukker Arne Arnardo opp som cirkusartist for første gang. Han har tre numre, slangemenneske, tryllekunstner og akrobat. Lønna er 240 kroner måneden. Til tross for godt program går cirkuset konkurs. Turneen blir overtatt av Anna Leonardi, som fortsetter under sitt gamle navn Cirkus Empress.

Karl Norbeck trekker seg tilbake til hjemstedet Jessheim. Her lever han godt av rentene av sin oppsparte kapital. Han var levende interessert i sine sambygdingers ve og vel, og betalte den prektige svømmehallen som ble oppført ved Idrettsplassen på Jessheim.

Bare to norske cirkusdirektører er blitt hedret med en bauta av sine hjemkommuner. Den ene er Karl Norbeck, den andre er Arne Arnardo fra Sarpsborg.

 

Norges vakre cirkusbygninger

Ved århundreskiftet hadde Norge to vakre cirkusbygninger, en i hovedstaden og en i Trondheim. Begge er revet, og erstattet av moderne forretningsbygg av glass og betong. Dessverre.

Cirkusbygningen i Christiania (Oslo) sto ferdig i 1895, fire år før Nationaltheatret, og lå der Klingenberg kino holder til i dag, midt i Oslos forlystelsessted Tivolihaven. Området ble kjøpt av den danske rikmannen Bernhard Holger Jakobsen i 1887, for 1.6 millioner kroner. Jacobsen hadde store planer for området, han ville skape et fornøyelsessted etter mønster av Tivoli i København.

Cirkusbygningen ble oppført av rød teglstein, og kostet 300 000 kroner. Grunnflaten var på 3 200 kvadratmeter, og den innvendige diameteren på 40 meter. Høyden opp til lanternen i kuppelen var 32 meter. Cirkusbygningen var datidens svar på Oslo Spectrum – den hadde 2 500 sitteplasser, omtrent det samme et moderne cirkustelt har i dag.

Bygningen inneholdt restaurant, garderober, toaletter, ryttergang og staller. I stallene var det plass til 70 hester. Det var danske Cirkus Schumann som fikk æren av å innvie bygningen. Som ved en skjebnens tilskikkelse ble det også Schumann som fikk æren av å spille avslutningsforestillingen den 17. oktober 1935.

Det ble aldri noe fast cirkus tilknyttet bygningen. Norske og utenlandske teltcirkus brukte i stedet "Bestefarstomta", der Odd Fellowbygningen står i dag. Den vakre bygningen ble i stedet omgjort til kino, under navnet Cirkus Verdensteater. I 1935 ble hele kvartalet jevnet med jorda for å gi plass til "den nye tid", moderne bygg som skulle stå i stil med det nye Rådhuset i Oslo.

Trondheim

Cirkusbygningen i Trondheim ble bygget i 1886 og revet i 1951, og lå i Prinsens gate 2 a. Bygningen hadde en diameter på 26 meter og var bygget som en 24-kant. I 1911 ble den kjøpt av Studentersamfundet, som brukte den til deres egen runde bygning sto ferdig i 1929. Deretter ble bygningen brukt av Frelsesarmeen, til konsertlokale og til kino. I 1951 ble bygningen revet – byen trengte parkeringsplasser.

Året var 1915

 

Kjærlighetsdrama,

storm og forlis

To konkurrerende cirkus lar trompetfanfarene lyde for sin norske urpremiere dette året. Både Cirkus Empress og i Cirkus Globus ledes av norsk-danske ektepar. Det ender dramatisk for begge. Globus-direktøren skyter seg selv og sin elskerinne, Empress forliser.

Cirkus Globus ble drevet av den danskfødte Leth Carstensen og hans norske kone, som var fra Nøtterøy. Cirkus Globus påståes å ha vært et av de fineste og mest seriøse cirkus som eksisterte i Norge før siste verdenskrig. Direktør Carstensen, som fremførte norske fjordinger i et elegant hestenummer, skal ha vært selveste Arnardos forbilde. Etter datidens krav var Globus et svært moderne og velutstyrt cirkus.

Skytedrama

I 1931 kjøpte direktør Carstensen den store landeiendommen Hjertnes utenfor Tønsberg. Meningen var å bygge ridehus og travbane. Planene ble aldri realisert. For sikkerhets skyld hadde Carstensen overført eiendommen til sin hustru. I de økonomisk trange tidene begynte det nemlig å gå dårlig for cirkuset, og i 1932 var konkursen et faktum.

Carstensen og hans kone skilte lag, og han dro hjem til Danmark i håp om å bygge opp en ny bedrift i sitt hjemland. Det lyktes ikke, og han måtte innse at han var ferdig i bransjen. Cirkusmateriellet tæret langsomt bort på vinterkvarteret på Nøtterøy, en del av konkursboet ble kjøpt av Rudolf Berny Barthel og brukt i hans nyskapning, Cirkus Berny.

Leth Carstensen hadde hatt en ung elskerinne her i Norge, omtrent halvparten så gammel som ham selv. Etter konkursen trakk hun seg, ville ikke ha noe mer med ham å gjøre. I 1934 er han tilbake i Norge. Han inviterer henne til sitt pensjonatrom på Drammensveien i Oslo, og forsøker å overtale henne til å fortsette forholdet. Kvinnen nekter, og i desperasjon skyter han først henne og deretter seg selv…

Brødrene Berg

De to andre dansk-norske artistekteparene var fargerike. Brødrene Hartvig Ingolf Mork Berg (1888 – 1956) som tok artistnavnet Leonardi og Eugen Berg (1890 –1963), med artistnavnet Løwe, var begge oppvokst i det gamle Vika i Oslo. Dette var et typisk varietestrøk, og brødrene ble tidlig inspirert av artistlivet. De trente spenst, akrobatikk og smidighet. Etter å ha opptrådt sammen en periode utviklet de sine solonumre. Eugen Løwe ble kjent som "utrbyterkonge" mens Hartvig utviklet seg til en dyktig trapesartist.

Begge brødrene dro ut i verden og gjorde suksess og begge traff de sine livspartnere – som viste seg å være søstre! Anna Mundeling (1883-1961), som giftet seg med Leonardi, var trapesartist som ham. Viola Mundeling (1897-1961) hadde arbeidet med dyr, men gikk senere over til administrativt arbeid. Søstrene Mundeling var cirkusbarn i femte generasjon, og slekten er stor og velkjent i Danmark.

Hartvig og Anna utviklet et trapesnummer og kalte seg Les Leonardis. De fikk engasjementer i storcirkuset Ringling i USA, et cirkus som selv i dag regnes blant verdens beste. De tjente gode penger, og etter noen år vendte de tilbake til Europa.

Med egne midler, og litt hjelp av Annas foreldre som drev cirkus i Danmark, startet de Cirkus Empress i Norge i 1915. Muligens hadde tiden i USA gjort dem litt urealistiske, de fant i hvert fall på å starte et cirkus med to manesjer i lille Norge.

Tre manesjer

En vinterkveld i 1928 møtte Leonardi sine direktørkolleger Carstensen og Norbeck til en munter aften på "Østerskjelleren" i Oslo. Norbeck hvisket fortrolig til Leonardi at Carstensen hadde planer om å starte cirkus med tre manesjer samme vår. Leonardi dro ut til Cirkus Globus’ hovedkvarter utenfor Oslo, og oppdaget at man holdt på med forbedringer. Uten å undersøke nærmere dro han hjem til fru Anna, og begynte å forberede et storcirkus. Men Carstensen og Norbeck hadde narret april i februar…

Ikke desto mindre ble det storcirkus med tre manesjer, og en rekke av verdens beste artister. Programbladet var som et middels stort ukeblad. En av attraksjonene var et nummer der Leonardi opptrådte med 11 isbjørner, assistert av norske Johnny Welde. Avslutningen var formidabel: De tre manesjene ble slått sammen til en, og ekteparet Leonardi kappkjørte med hvert sitt firespann!

Dessverre for Leonardi brukte publikum øynene tre ganger så godt for å få med seg alt som skjedde, og kassen ble nærmest bunnskrapt.

Løsningen var å reise til Danmark, der det var kortere avstander mellom spillestedene, og flere storbyer. Siden fru Leonardi var dansk regnet de med at det skulle være enkelt å få de nødvendige tillatelser. De leide dampbåten "Foldin" til transporten, men kom aldri i land. Dansk tollvesen pukket på at de først måtte ha papirene i orden. Dermed måtte båten returnere til Norge.

Forlis og ruin

Nye skuffelser ventet. De ble nektet å gå i land i Norge fordi det hadde brutt ut potetkreft i Danmark, og til tross for at ingen av dyrene hadde vært i land måtte de i karantene. Dette skjedde i Horten. Regningsbunken vokste.

Omsider kom de seg ut igjen. Med en ny båt satte de kursen mot Nordvestlandet og Trøndelag. På Follafjorden gikk båten på grunn. I løpet av kort tid sank den. Sistemann fra borde var Anna Leonardi. Hun ventet til båten lå på skrå i vannet. Deretter åpnet hun for dyrenes bur, og la selv på svøm med pengeskrinet i armene. Hun ble halt opp i en livbåt av noen av musikerne.

Nå lot verken cirkuset eller ekteskapet seg redde. Ekteparet Leonardi ble skilt i 1930. Hartvig Leonardi reiste noen sesonger med Cirkus Berny, sammen med noen venner drev han et lite cirkus "Continental", og i 1938 tok han inn det svenske storcirkuset Altenburg til Norge. Etter krigen hjalp han først Elvira Berny Barthel med å få Cirkus Berny ut på turné igjen, og i 1949 hjalp han Arne Arnardo til å realisere sin drøm om eget cirkus. Han var også med da hans bror Eugen startet sitt Cirkus Løwe i 1952. Til slutt slo han seg ned i Stavanger og laget teddybjørner for tivoli til sin død.

Myndig dame

Anna Leonardi nektet å gi opp. I 1931 overtok hun både telt og artister etter fiaskoen med "Cirkus Norge". Hun klarte å komme seg ovenpå, og giftet seg senere med cirkusmannen Ludvig Røsby. Sammen gjorde de Cirkus Empress til en blomstrende bedrift, og drev det helt til Anna ble syk i 1959. Hun ville ikke at fremmede skulle overta hennes spesialitet, hestene, da hun måtte gi seg med cirkus-driften. I stedet ble de avlivet.

Fru Leonardis store kjærlighet i livet var cirkus. Hun satte alt på å verne om den klassiske cirkustradisjonen. Hun avsluttet alltid sine programforord med følgende setning: "Har programmet falt i smak, så anbefal det gjerne til venner og kjente. Hvis ikke – så si det til meg"…

 

Tak til Turid for denne fine artikel om Norske cirkus

Del 2 kommer i Oktober udgaven af Cirkus Skandinavia

Front