Unge Norbeck deltok i brytekamper og viste seg å være uslåelig. Amerikanske aviser utnevnte ham til verdens sterkeste mann. Noen omtalte ham som svensk, og da ble han arg. Etter noen år var det ikke flere igjen å beseire "over there", og Norbeck vendte tilbake til gamlelandet. Han opptrådte på lokaler over hele Norge, på cirkus/tivoli og på brytestevner. Sterke menn fra hele Europa ble hentet til Norge for å måle krefter med ham. Norbeck beseiret alle.

På et brytestevne på Bygdøy, der Norbeck skulle måle krefter med en danske ved navn Ewertsen, kom 10 000 mennesker for å se på, blant annet notabiliteter som Edvard Grieg, Christian Krogh, Henrik Ibsen og Fridtjof Nansen.

Karl Norbeck har imidlertid andre interesser enn bare å tjene penger på sine muskler. Han blir en varm talsmann for fysisk fostring, holder foredrag og oppvisninger for offiserer, lærere og foreldre. Ved århundreskiftet tar han seg nok en tur over "dammen", og beseirer de championer som har dukket opp siden sist. Vel hjemme igjen skriver han boken "Hvordan skal jeg bli sterk", der han gir gode regler for et sunt levesett, og forklarer hvordan unge menn skal forbedre sin styrke og kondisjon. Av boka går det fram at Norbeck er imot tobakk og alkohol.

Vinteren 1901 dukker Karl Norbeck opp i manesjen hos svenske Cirkus Lindberg, som gjestespiller i Oslo. Han lærer seg å svinge pisken for å fremføre hester, nå vil han ha en forandring i tilværelsen.

Våren 1904 blir drømmen virkelighet. Han leier et cirkus av en svenske det har gått dårlig med, og reiser på turné i Sør-Norge. Året etter, i 1905, har han skaffet seg nytt telt, gode artister, og inviterer til Cirkus Norbecks urpremiere i Arendal. I mer enn 25 år reiser han land og strand rundt, helt opp til Tromsø, med et cirkus som selv hans konkurrenter innrømmer holder et høyt kvalitetsnivå. Karl Norbeck betraktes i dag som grunnlegger av det første, moderne norske cirkus.

Han bobler av gode ideer. Tar initiativet til "Damenes Aften" i cirkus, en idé som kopieres av hans konkurrenter, det blir flere av dem etter hvert. "Enhver Herre har Ret til at medtage 1 Dame, og 2 Damer gaar paa en Billett til alle siddende Pladse", heter det i annonsene.

I slutten av juni 1914 opplever Norbeck alle cirkusdirektørers mareritt: Teltet hans blåser ned i et forrykende uvær under en forestilling i Trondheim. Det tar to dager å utbedre skadene før turneen kan fortsette.

Karl Norbeck slutter mens leken er god. Han beslutter at sesongen 1929 skal være hans siste. I 1930 hadde han hatt en mindre turné ute, med navnet Cirkus Norge. Dette ble drevet av hans mangeårige forretningsfører, Albert Nielsen. Året etter overtar Nielsen "butikken", og annonserer urpremiere i Horten. Her dukker Arne Arnardo opp som cirkusartist for første gang, 18 år ung. For en månedslønn på 240 kroner "gjør" han tre numre; slangemenneske, tryllekunstner og akrobat. Til tross for godt program går cirkuset konkurs. Turneen blir overtatt av Anna Leonardi, som fortsetter under sitt gamle navn Cirkus Empress.

Karl Norbeck trekker seg tilbake til hjemstedet Jessheim. Her lever han godt av rentene av sin oppsparte kapital. Han var levende interessert i sine sambygdingers ve og vel, og betalte den prektige svømmehallen som ble oppført ved Idrettsplassen på Jessheim.

Bare to norske cirkusdirektører er blitt hedret med en bauta av sine hjemkommuner. Den ene er Karl Norbeck, den andre er Arne Arnardo fra Sarpsborg.

I 1913 lar to nye, norske konkurrerende cirkus trompetfanfaren lyde for sine norske urpremierer. Cirkus Empress og Cirkus Globus ledes begge av norsk-danske ektepar. Det ender dramatisk for begge.

Cirkus Globus ble drevet av den danskfødte Leth Carstensen og hans norske kone, som var fra Nøtterøy. Etter datidens krav var Globus et svært moderne og velutstyrt cirkus. På slutten av 1920-årene ble det dårligere tider, og i 1932 var konkursen et faktum.

Før konkursen hadde Leth Carstensen en ung, norsk elskerinne. Etterpå nekter hun å ha noe mer med ham å gjøre. I juni 1934 oppsøker han henne på hennes hybel i Oslo. Fortvilet forsøker han å overtale henne til å fortsette forholdet. Kvinnen nekter. Desperat og ute av seg skyter han først henne og deretter seg selv…

To andre fargeklatter i norsk cirkushistorie er brødrene Hartvig Ingolf Mork Berg (1888 – 1956) som tok artistnavnet Leonardi, og Eugen Berg (1890 –1963) med artistnavnet Løwe. De vokste opp i Vika i Oslo, et typisk varietestrøk. Begge ble artister. Eugen Løwe ble kjent som "utrbyterkonge" mens Hartvig utviklet seg til en dyktig trapesartist.

Begge brødrene dro ut i verden og gjorde suksess som artister. Deres utkårede var søstre, fra den danske artistfamilien Mundeling. Anna Mundeling (1883-1961), som giftet seg med Leonardi, var trapesartist som ham. Viola Mundeling (1897-1961) hadde arbeidet med dyr, men gikk senere over til administrativt arbeid. Hartvig og Anna utviklet et trapesnummer og kalte seg Les Leonardis. De fikk engasjement i storcirkuset Ringling i USA og tjente gode penger. Vel hjemme i Norge, i 1915, startet de Cirkus Empress.

Muligens hadde tiden i USA gjort dem litt urealistiske, de fant i hvert fall på å starte et cirkus med to manesjer i lille Norge.

En februarkveld i 1928 er Leonardi og direktørkollegene Carstensen og Norbeck samlet til en munter aften på "Østerskjelleren" i Oslo. Norbeck hvisket fortrolig til Leonardi at Carstensen har planer om å starte cirkus med tre manesjer samme vår. Leonardi raser av sted til Cirkus Globus’ hovedkvarter utenfor Oslo. Her ser han at man holder på med forbedringer. Uten å undersøke nærmere drar han hjem til fru Anna, og begynner å forberede et storcirkus. Men Carstensen og Norbeck narret april i februar…

Det blir storcirkus. Med tre manesjer, en rekke av verdens beste artister, og et fantastisk nummer med 11 isbjørner. Avslutningen er formidabel: De tre manesjene slåes sammen til en, og ekteparet Leonardi kappkjører med hvert sitt firespann i beste romerstil!

Dessverre for Leonardi sto ikke inntektene i forhold til utgiftene. Løsningen var å reise til Danmark, der det var kortere avstander mellom spillestedene, og flere storbyer. Siden fru Leonardi var dansk regnet de med at det skulle være enkelt å få de nødvendige tillatelser. De leide dampbåten "Foldin" til transporten, men kom aldri i land. Dansk tollvesen pukket på at de først måtte ha papirene i orden. Dermed måtte båten returnere til Norge. Her ventet nye skuffelser. På grunn av potetkreft i Danmark måtte Cirkus Empress i karantene i Horten. Regningsbunken vokste.

Omsider kan de legge ut igjen. Med en ny båt settes kursen mot Nordvestlandet og Trøndelag. På Follafjorden går båten på grunn, og synker. Sistemann fra borde er Anna Leonardi. Hun venter til båten ligger på skrå i vannet, åpner dyrenes bur og legger på svøm med pengeskrinet i armene. Hun reddes opp i en livbåt av musikerne.

Nå lot verken cirkuset eller ekteskapet seg redde. Ekteparet Leonardi ble skilt i 1930. Hartvig Leonardi reiste aldri mer ut med eget cirkus. Etter krigen hjalp han først Elvira Berny Barthel med å få Cirkus Berny ut på turné igjen, og i 1949 hjalp han Arne Arnardo til å realisere sin drøm om eget cirkus. Han var også med da hans bror Eugen startet sitt Cirkus Løwe i 1952. Til slutt bosatte han seg i Stavanger. Som hobby han laget teddybjørner for tivoli.

Anna Leonardi nektet å gi opp. I 1931 overtok hun telt og artister fra "Cirkus Norge" og førte Empressnavnet videre. Hun giftet seg med cirkusmannen Ludvig Røsby, og takket være hardt arbeid ble Cirkus Empress en av bransjens beste bedrifter. Cirkuset reiste i Norge hvert eneste år til Anna ble syk i 1959. Hun ville ikke at fremmede skulle overta hennes spesialitet, hestene, da hun måtte gi seg med cirkus-driften. I stedet ble de avlivet.

Cirkus var fru Leonardis store lidenskap i livet. Hun satte alt på å verne om den klassiske cirkustradisjonen. Hun avsluttet alltid sine programforord med følgende setning: "Har programmet falt i smak, så anbefal det gjerne til venner og kjente. Hvis ikke – så si det til meg"…

Tidligere tiders artistfamilier var på reise hele året. Om sommeren holdt de forestillinger utendørs, om vinteren leide de en skole eller et forsamlingslokale. Programmet ble som regel besørget av storfamilien selv. De dyktigste artistfamiliene ble berømte over hele Skandinavia. Mange av dem ble myteomspunnet, som vakre, svenske Elvira Madigan (hennes besteforeldre var for øvrig fra Bergen). Hun danset på line, rømte hjemmefra med sin greve og løytnant Sparre – som dessverre var gift fra før – og gikk i døden sammen med ham sommeren 1889. (Han skjøt først henne, dernest seg selv).

Det er dessverre vanskelig å finne detaljerte og helt korrekte beskrivelser av gamle dagers cirkus, artistfamilier eller gjøgler-trupper. De færreste brukte penger på avisannonser, i stedet brukte de plakater, eller laget fargerike opptog gjennom gatene på de stedene de besøkte. Ekspertene regner imidlertid med at det første norske cirkus skal ha vært drevet av Gunerius Halvorsen, født i Piberviken (Oslo). Han turnerte som akrobat i Danmark og Sverige, og drev sitt "Cirkus Halvorsen" fra 1865 til ca. 1885. Etter ham er det et norsk tomrom fram til 1904 til Karl Norbeck starter eget cirkus.